Vondeste fysiske smerten jeg har kjent, må være CT undersøkelse med kontrast. På meg har den vært et sant helvete, hver gang. Legen mente i dag, at jeg måtte ta CT igjen og jeg kan jo ikke velge bort helsa mi. Så til mandag er helvete løs igjen. Noenganger, veldig mye og ofte faktisk, ønsker man seg en lang ferie vekk fra sykdomshverdagen. En liten pause...
CT undersøkelsen blir vond, fordi de strever med å finne de store og gode årene. Det betyr at kontrasten som skytes inn føles som kniver. Sist satte de den med babynål i hånda og når kontrasten ble skutt inn, for å lyse opp årene, føltes det som om hele armen ble satt i brann. Jeg ble automatisk kvalm, begynte å kaldsvette og sykepleier måtte løfte på hodet mitt, så jeg ikke dro oppkast ned i lungene. Jeg holdt på å svime av. Tenkte jeg hadde høy smerteterskel, men den smerten jeg kjente i noen sekunder, kanskje et minutt eller to, var hinsides alt jeg har vært borti. Det der gjør jeg ikke igjen!, sa jeg. Det ble ikke riktig sa de da, vi må gjøre det på nytt. Ikke i dag sa jeg da og satte meg fort opp på benk kanten. Armen er jo brent opp innvendig, mente jeg.
Spør jeg om smertestillende, vil de nok si at det bare er til barn, i enkelte tilfeller. Kanskje jeg kan si at jeg er kroniker og ekstra drittlei. Lei av de grå sykehus undersøkelse romma og lei av å få nei til godsakene. Dvs. pillene som knocker deg ut og tar deg med til fjolleland. Der hvor jeg kan le og tøyse med legen og sykepersonal, uten den minste bekymring. Der hvor jeg sist gang, syns en enhjørning bamse fra barnehylla, var ekstra herlig. Det beste stedet å ikke være edru på, må være på sykehus. Jeg sier det som en rimelig erfaren pasient. Alle andre steder pårusa, trengs ikke, mener nå jeg. Edru føles best ellers.
Så på mandag er helvete løs igjen, og nå gruer jeg meg som et lite barn. Jeg tenker på at når jeg tok blodprøve som femåring, satt jeg på fanget til faren min. Pappa sa at jeg skulle late som om armen ikke var min og det gjorde jeg. En dag ble jeg tøff og kunne sitte på stolen selv, uten å felle en tåre. Det var jo ikke så ille egentlig. Også fikk jeg en liten ting i skuffen på sykehuset. Frykten for det skarpe og vonde var verre, enn selve stikket. Skulle gjerne hatt det fanget igjen på mandag, for dette vet jeg faktisk er vondt. Og man går aldri helt bort, fra det sykehus barnet man engang var.
