Oppi alt maset, stopper jeg. -Ser opp i den magiske stille stjernehimmelen og snøen som danser ned. Det er som om selve stjernene, himmelens diamanter faller og smelter på ansiktet. Jeg tenker på drømmen vi mennesker har, om å bety noe for andre. Ha en mening oppi alt jaget. Det hvite teppet i blåtimen, da uskyldigheten ligger ny og ren og jeg hører musikk jeg ikke har hørt før, i hodet. Det pulserer som blodet i fingertuppene når det er kaldt. Jeg må smile, da jeg kjenner at; dette er mitt, denne verden, denne følelsen av omtanke og varme i brystet, den er fader meg min! -Og jeg eier den blå timen, der ved den glitrende nysnøen, med tusenvis av falne stjerner. Det kommer en liten fuktighet under nesa, i kulderøyken, mens fingertuppene gjemmer seg i jakka. Det er ennå håp og folk er vennligere i jula, tenker jeg. Tristere også. Kontrastene er store. Men lysene de henger opp, som en feiring av livet i mørketida, de henger der for alle.
Hadde en drøm før snøen kom den vinteren. Jeg var besatt av en demon. Noe jeg var helt overbevist om. Jeg tenkte at dette burde jeg forsøke å få utbytte av. Eventuelt ta den med meg helt inn i jule gudstjenesten som jeg aldri går på. I min fargerike syn på verden, har jeg alltid følt ut ifra de feminine energier; Det man kan bruke til sin fordel, bør man drive innover, ikke ut. Men hvordan får man en demon til å fremtrede, la seg få utfolde seg i meg?. Vekke opp. Ritualer? Jeg forsøkte meg på det, lot mitt eget blod tegne opp symboler og la det mette tørr jord. Jeg studerte pupillene i øyet jordkloden i speilet pulsere; ble de større, smalere, fins en annen, der inne et sted, bak huden, helt inn i hjerne treet; levende, en ny meg. Danset det skygger over ansiktet, ved halsen, ble jeg varm om livet og kald på skuldrene. Hvem er jeg?
Jeg var medlem av en politisk organisasjon som ung, en såkalt snobbeklubb og ble både god og fæl av diskusjoner og meningsløst svada. Følelsen av å samle inn søppel til minoriteter. Selge medlemskap. Jeg skulle visst være myk og manipulerende med orda, flink, rundt de beste av oss… Jeg tror ikke jeg fikk det til. Jeg vil bli sett, sett opp til… Jeg lurer på om de så en uskyldighet, en naivitet. En usikkerhet. Jeg trodde på budskapet, men ikke på menneskene… Ved klesskapet mitt valgte jeg ofte ut en sort dress jakke, med hodeskaller på jakkekragerne og små skinnende fargerike nåler med broderier, på brystet. Tittet meg selv i speilet og tenkte på, at vi alle har våre karakterer å spille. Som om livet er et kontant skuespill, helt til kostymen legges vekk og vi legges ned. Jeg leter etter den ekte samtalen, de inkluderende valga, den nære blikkontakten og den myke hånda på skuldra. -”Du er flink! sånn på ekte!... "Du betyr noe!”... Nå står jeg i den samme gamle dressjakka mi, med snøfnugg som farger den sortere enn den er, og fryser. Blåtimen er magisk, nysnøen ligger blank og fin og jeg hører musikk jeg aldri har hørt før, i hodet. Jula, den fineste tida på året. Den tida da horisonten blør i dyp rød oransje, bak nakne trær. Den tida vi ler og sørger mer.
Asfalten er farget perlehvit, som en vei full av diamanter og minner fra de som er borte, dukker opp. Hvem er jeg her? hvorfor er jeg her? Jeg måler ikke verdien på et liv, ut ifra tall. Jeg måler verdi ut ifra hvor alright du er som person. Om du gidder å bry deg. Verdien i oss alle, ligger i de små øyeblikka vi skaper for oss selv og for andre. Det perfekte finnes bare i de situasjonene hvor vi ser oss selv, i et annen.
Pene ord om samhold og samarbeid og vel unt ferietid repeteres overalt, som julemusikken sin muntre og melankolske klang. -”God Jul da!. Frisk og god, håper bare du møter deg selv i døra, så alt fortsetter å være enkelt for deg”. Er snill jente altså og gode ting skjer med snille jenter, sier de. Jeg føler meg som en uteligger, når jeg prøver å finne metoder jeg kan bruke, i min tigging til kommunen. Er blitt skeptisk til alt og alle igrunn. Trekker lodd om egen fremtid.
Men alt som vondt har vært og er, det skal ikke få malt meg mørk. Jeg har på meg min pappas gamle slips, mammas runde og vennlige filosofi og den gamle jakka mi; litt eldre, like forventningsfull, hvem er jeg, egentlig? spør jeg demonen. -Du er fortida og du er framtida sier den. Du taper og du vinner. Ikke la noen gjøre deg til en klovn, en brikke i deres sirkus. Spørsmålene om evigheten, bakenfor dansende snø i stjernehimmelen, millioner av krystalliserte vannengler som daler ned og drømmen om å bety noe, driver meg frem. Du skal være den lille jenta, som aldri var redd. Husker du henne? -Og mens de orda maler hjernetreet mitt og pulserer i nervetrådene og farger amygdala helt rød, kommer det, ved et lite blaff faller alt på plass; dette er mitt, dette øyeblikket, denne følelsen av å favne hele verdensånden i blåtimen, sluke den, bli mett og smile og kjenne at lysene som er hengt opp i byen, er hengt opp for meg, mens jeg hører musikk jeg aldri har hørt før, i hodet…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar