torsdag 19. februar 2015

Tomrommet Etter Aktivitørens Bortgang

En bok som er verdt å lese er Dyp Glede skrevet av mannen som aldri ble voksen, nemlig Arne Næss. Den fikk meg til å tenke på det døende yrket som heter aktivitør, jeg hadde endel med disse å gjøre som barn, da jeg var mye på sykehus, de spiller en viktig rolle for mennesker som lett blir passivisert, av å tilbringe mye dødtid på institusjoner. Kreativ stimulanse og det sosiale i det å få lage noe, har mye å si. Idag er det jo nesten ingen aktivitører lenger på sykehus og aldershjem, det skal jo spares og de har visstnok gjort en "nyoppdagelse" oppi dette, det er visst posetivt å synge med de eldre, sier de nå. -Men dette er jo ingen nyoppdagelse, de har visst om det lenge før jeg var født, da de prioriterte aktivitets rom for syke barn på sykehus og for eldre på aldershjem, aktivitets rom de nå har fjernet og byttet ut med så og si ingenting. Eldre kan sitte å glane i gulvet dagen lang og barn kan slenge lekene sine rundt, eller bli gitt en ipad som de kan ta med på sykehuset. Dyp Glede handler ikke om aktivitørene som er blitt borte, men det handler om betydningen av kreativ utvikling, gjennom en forståelse av menneske som sosialt vesen. Noen barn er flinke på skolen, andre barn er i stand til å lage fine ting på sykehuset, som kan gi en god selvtillit. Eldre mennesker ønsker kanskje å føle en egen verdi, slik de fleste andre også ønsker det, yte noe. Det handler nettopp om aktivitørene som er blitt borte.

Det er helt tydelig et behov, som ikke blir dekket, når mye av tilbudene for aktivisering er helt borte. Noen ting har blitt bedre på sykehus og aldershjem, men akkurat dette har blitt værre. Yrket som heter Aktivitør er jo forsvunnet, de utdanner ikke lenger folk til dette, det handler om sparing, ikke at det ikke er et behov. Kunnskaps nivået innenfor disse områdene er blitt uten tvil lavere og det er ingen positiv utvikling. Dessuten var det Aktivitørene drev med tilpasset den enkelte og heller ingenting påtvunget, det var frivillig. De aller fleste som husker tida da dette yrket fantes, de som var pasienter og de som jobbet der, vil si at det var en bedre situasjon, enn den de praktiserer idag på institusjoner. De later som om de gjør ny oppdagelser idag, fordi de som jobber på disse stedene, ikke aner hva dem drev med på sykehus før og fordi de rett og slett er for dårlig utdannet. Eneste jeg likte på sykehuset når jeg var liten var Aktivitørene, jeg likte verken leger eller sykepleiere, en aktivitør hadde jo en helt annen type utdannelse, hvor ikke det syke sto i fokus. Når denne yrkesgruppen ble fjernet, er det også et tilbud som ikke lenger finnes og et behov som ikke nødvendigvis blir dekket. Det har jo også i perioder vært snakk om å nedbemanne hjelpepleiere, å la sykepleiere gjøre jobben som hjelpepleierne er utdanna til. En hjelpepleier er ikke aktivitør eller ergoterapaut og har ikke utdannelse i kreativt arbeid eller bruk av hjelpemidler, hjelpepleiere er utdanna til å skifte putetrekk, vaske senger, smøre på ei brødskive og snakke med pasientene. Det skal altså spares har jeg skjønt, på bekostning av syke folks situasjon, for det er alltid de svakeste og minioritetene, som må bøye seg for allmennhetens egoisme og dumhet...

-I det store og hele syntes jeg at dette er et lite omdiskutert, men viktig tema. Syke barn og funksjonshemma barn har en annen utdannelse i livet, enn friske barn, det er ikke forventet at de skal være flinke i skolen, i livet. De blir oppdratt til å føle en egenverdi og de blir oppfølt på en helt annen måte, erfaringer og livs utdannelsen blir derfor helt ulik friske barns og for mange har det individuelle alt å si, for man er unik. Får man et hjelpemiddel er det helt tilpasset personen, får et frisk barn en ball, er det akkurat den samme ballen, som de andre barna får. Friske barn har ikke så mange tilpasnings muligheter. Friske barn skal være flinke på skolen, de skal være like og ettervært få gode karakterer, fordi de skal gi noe til samfunnet i voksen alder. Å lage en ting, tegne et bilde er ikke regnet som nyttig for samfunnet, derfor er kreative fag skrellet bort, fjernet og ofte ikke eksisterende. Derimot er sport veldig dyrket frem, fordi det er ment å være sunt og helsebringende, dessuten fremelsker det flokk instinktet og setter fokus på konkurranse instinket og det at vi alle burde være helt like. Skolen og samfunnet gir ikke friske barn individualisme, de bryter heller ned individiet og former det, til å vokse opp å bli en kopi av alle andre. Det kreative i kreative fag, skal være med på å lure frem det individuelle og få barn til å allikevel føle en egenverdi når de får dårlige karakterer, for ingen kan sette karakter på det kreative uttrykket, det unike, det skal ikke sammenlignes eller kopieres. Det skal ha en egenverdi. Samfunnet lærer folk at man trenger ikke føle egenverdi, bare man kan gi noe til samfunnet i en jobb, vi er maur i en maurtue og jeg tror mye i folk går tapt. Noen faller alltid utenfor og disse gir man en følelse av verdiløshet, nettopp derfor burde skolen fokusere mer, på det individuelle og på å gi friske barn i skolen en følelse av egenverdi, gjennom kreative fag.

Jeg kjenner litt på savnet etter etter en liten meningsfull flik, av min sykehus barndom. Tomrommet etter aktivitørens bortgang og ekoet av min egen lærerike oppvekst...

Ingen kommentarer: