Vi lever i en slags vips dugnad tid. En slags spleis på andres lykke og fremgang tid. Ikke tenk så mye, bare doner til en sak som ved første øyekast, er både tåredryppende trist og tragisk. Det er veldig enkelt, bare noen tastetrykk, så føler man at man har gjort en god gjerning. Jeg må innrømme at jeg aldri har donert noe over nettet, aldri vært god sånn, skepsisen min har tatt overhånd og jeg liker ikke tanken på å gi til noen jeg ikke kan møte blikket til. -Men jeg delte en spleis på Facebook en gang, i god mening, en pengeinnsamling, som jeg senere fikk vite, mest sannsynlig ble brukt til å kjøpe dop for. Ofte får man ingen tilbakemelding på om pengene blir brukt på fornuftig vis. Alt blir spekulasjoner. Man sitter litt igjen med følelsen om at det er givergleden som er det viktigste poenget, ikke om innsamlingen i seg selv har et formål på sikt. For hvorfor spør man ikke hvordan pengene blir brukt? I en tidsalder der alt handler om penger. Hva er pengenes formål?
Vi lever i offermentalitetens tidsalder. Alt er så forbaska trist hele tida. Spesielt for oss som er så privilegerte. Vi må ha noe å føle. Noe å føle ved. Og noen å peke finger på. Jeg tenker nettinnsamlings steder som Spleis, bør gå mer i sømmene på det som blir lagt ut. Det er alt slags mulig rart der og folk biter på. Jeg setter heller en hundrings på lotto, enn å vedde på at spleis er greit.
Lille rike Norge. Vi sitter i hver vår hule og mener så mye. La oss redde verden sammen. Akkurat nå er det Bamsegutt, imorra er det noen andre. Krig, fred og alt sånt. En viktig sak å fronte og donere til og bruke energien på. Men mange er faktisk ensomme. Trenger hjelp til måking på vinterstid, trenger en venn, et lys i mørket. Eldre mennesker sitter på sykehjem og venter på besøksvennene. Enkelte mennesker er totalt isolerte og dør alene, uten at noen oppdager det på lang tid. Jeg ønsker ikke å dømme givergleden, men jeg tenker at vi bør bry oss mer om de rundt oss. Naboen. Den vi aldri ser. Invitere folk på te og kaffe. Invitere oss selv til andre. Vi kan ikke hjelpe noen, med å hjelpe seg selv, men vi kan inspirere andre, med å finne en grunn til å ønske å leve. Ønske å eksistere i denne brysomme verden. Finne en gnist. Et stryk på ryggen. En klem.
-Nei, jeg låner ikke ut penger, donerer heller ikke. -Men jeg kan lytte. Jeg kan være tilstede. Det er sånn man finner ekte venner. Ekte mennesker. Ikke bare en pengesum på kontoen fra vips. -Vi skulle vært flinkere og da snakker jeg om oss alle; til å donere vennskap og glede. Dele samhold og samarbeid i den vanlige grå hverdagen, for det er der, det virkelig trengs...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar