Sannheten Er Oppskrytt

Jeg er ikke så imponert av sannhetens misjonærer. Ikke i det hele tatt.

Sannheten er oppskrytt. Den er ikke engang pen. Den er fæl. Den er egosentrisk. Den liker å eie det siste ordet. Den skaper splid mellom mennesker. Stillhet og avstand og den er altoppslukende...

Jeg tror ikke på sannheten. Det er ikke alt man trenger å vite, eller alt man bør si. Tar jeg på meg en kjole jeg liker, men som du ikke syns er fin; setter jeg likevel pris på at du sier jeg er fin, selv om du ikke syns jeg er det. -Jeg trenger ikke at du liker kjolen. Jeg har ikke alltid behov for meningene dine, men kanskje jeg setter pris på, at du sier noe fint til meg. -At jeg får lov til å bli overraska over gode ord, som jeg ikke forventa. Kanskje føler man, at det som blir sagt, ikke er sant, men man forstår at det er godt ment og skal være med på å lette stemningen. Få meg til å føle at jeg er verdsatt. Du ser jo at jeg har prøvd.

-Om du spør meg om jeg liker kjolen din, eller slipset ditt. -Ja, da sier jeg som regel, at jeg synes du er flott. Iblant tenker jeg, at jeg de klærne der, ville jeg aldri valgt selv. -Spør meg,- og ærlig talt, får du ikke alltid, et ærlig svar fra meg. -Men du får et svar fra hjertet.

-For et menneske kan være riktig så fin, bak en lite pen kjole og bak et slips du ikke liker. Se hele mennesket. Ikke fokuser på det du syns er negativt. Verdsett heller det unike ved personen. For det er vel flott at ikke alle ser ut som deg, tenker som deg, eller oppfører seg som deg. Noenganger, er ikke min væremåte, noe andre bør kopiere og det beste, er om man lærer av egne feil. Uten at andre må belære deg.

-Fordi vennskap er hellig, ikke alltid sannheten, eller orda. Kjolen er ikke viktig, ikke slipset heller, eller alt fjaset vi dveler ved og vil ha aksept over. Syns du jeg er fin med løsnegler? Liker du håret mitt sånn? Hva syns du om den nye vennen min? Om hobbyen min? I bunn og grunn, betyr ikke disse tingene noe. Ikke noenting. Det der, er bare overflata på mennesker. Folk juger ofte om disse tingene, begge veier. -Og oppi alt dette tullet, kommer vi som regel, ikke til bunnen på hverandre. Der hvor vi virkelig kunne finne en felles forståelse. Den ekte og gode praten.

-Og maler jeg et bilde du ikke liker, betyr det ikke at du bør male over det, redigere mine små rare personlige kruseduller. For det er baksida som teller, meningen med bildet og smilet mitt som kommer, når du sier, at du ser, at jeg er kreativ. At jeg er flink. Du roser kanskje opp noe, som jeg har potensiale til å utvikle. Slik min mamma alltid skrøt, av mine rare små barne tegninger. Jeg har jo bestandig vært veldig glad i å tegne. Jeg trenger ikke at du liker alt, men det er hyggelig å bli sett, på en god måte. For det er først da, de bra tinga skjer. Og jeg er jo faktisk flink til å tegne.

Ja, vennskap er hellig!, slik omsorg for mennesker rundt oss er. Min mening skal ikke komme først i køen. En liten dose ydmykhet er ikke å forakte. Iblant må vi bøye oss og erkjenne, at vi ikke alltid har rett. Min kjole smak er ikke bedre enn din. Får jeg deg til å le med meg, er det viktigere, enn min ærlighet.

Også i mange alvorlige settinger, syns jeg ikke sannheten alltid hører hjemme. Stille ganger på et sykehjem eller sykehus, ensomme rom og lange dager, fortjener ikke alltid sannheten. Man bør veie sine ord, når en er pårørende der. Velge å ikke si alt kanskje. For det ikke bestandig godt, å brodere rundt det som er vanskelig, til mennesker som er syke. Følelsen av hjelpeløshet. Noe kan enkelt forklares, imens andre ting kan glattes over. Det er ikke alt man kan fikse. Blomster og en pen duk på bordet, er ofte bedre enn sannheten. Om du noengang har vært mye syk, så vet du det. Så kan man spise kake sammen, være nær. Alt handler ikke om mine følelser, eller om dine. Det handler faktisk om andres følelser og om at livet skal leves, så godt som mulig. Helt til siste slutt. Det handler om å verne om mennesker, man vil ta hensyn til.

Jeg så på den sosial psykologiske TV2 realityserien "Spillet" for kort tid siden. Da tenkte jeg på dette og ville skrive noe om det. Fra det kom dette innlegget. Deltakerne valgte ofte å legge frem ærligheten, som om det var noe hellig. Noe de på død og liv, skulle presse seg selv til å være stolt av. Det hele så ut som en ubehagelig affære. Behandle folk dårlig, være drittsekk, for deretter å skryte av det! Helt etter “den sterkeste har alltid rett, til å vinne tilslutt!” moralen. -Noe vi alle vet er feil, den sterkeste har ikke alltid rett og den sterkeste er ikke nødvendigvis, en som fortjener å vinne (dette skrives selvfølgelig av en som ikke er interessert i sport, tenker du. -Og det har du rett i). Hvordan vi behandler mennesker, sier noe om hvem vi er som menneske. Hva vi verdsetter i en vinner, sier noe om hva slags samfunn vi vil ha.

Flere av deltagerne var litt sånn her;
-“ja, det var meg, som stemte ut den den greieste og svakeste av oss her inne”.
-"Fy fader hvor stolt og nesevis og besserwisser jeg er, med min ærlighet ved roret!".
-"Jeg sover godt med denne livsfilosofien. Jeg ligger aldri og tenker over om jeg såra noen.
Fått de til å føle seg lei seg".

-Dette syns jeg er trist. For noen er sånn, egentlig. De verdsetter sannheten, fremfor omtanken for andre. Jeg har diskutert det med flere. Enkelte har vært ærlig med meg og sagt at det merkes, at jeg ikke alltid er oppriktig. Jeg jatter med folk for mye, stryker de på ryggen. Også når de ikke fortjener det. Det er visstnok en veldig dårlig egenskap, har jeg fått høre. Folk kan ikke stole på meg. Jeg er ikke ekte. Ikke på ordentlig. -Men jeg har jo alltid vært sånn og kommer nok alltid til å være sånn. Helt siden jeg i skolegården, som liten, fant ut at det var best for meg, tjente meg mest, å være litt på lag og spille litt ball, med alle. Komme overens, føye meg og dermed bli likt. For meg var dette en måte å flyte på, fungere i et miljø, som noen med sin rett framhet, ofte tapte i.

For jeg vet; når jeg er ærlig, da er jeg jo fæl. Jeg tenker mye, ikke alltid pent og jeg vet at de tankene fortjener ikke noen egentlig og de har aldri utretta noe bra...

Selvsagt har det litt med menneske typer å gjøre. Jeg har aldri vært en leder, men jeg liker å gjøre folk til lags. Og iblant må det være innafor å si, at ikke alle leder typer har rett. Et varmt sosialt miljø, er ofte mye viktigere og ordet unnskyld og jeg beklager, er fine ord, fremfor mye annet. Bygge bro mellom mennesker, er også kanskje den viktigste jobben her.

Så nei, jeg tror ikke blindt på sannheten. Jeg tror på samhold, omsorg og det å beskytte seg selv og andre rundt seg. Spesielt tror jeg på å verne om folk som er sårbare, noe vi alle forsåvidt kan være iblant. Hvis du er i en vanskelig situasjon, vil ikke jeg fortelle deg om alt du kanskje går glipp av fremover. Jeg vil heller ikke være redd for sannheten din. Jeg vil ikke sykeliggjøre deg, stakkarsliggjøre deg og dra frem, hvor fælt jeg innbiller meg, at du har det. Jeg vil ikke unngå deg, om du trenger en prat. Jeg vil ikke snakke om det som er værst, om du ikke selv tar det opp. -Men jeg vil prøve å få deg til å le. Ja. For alt det triste i livet, er ikke hovedpoenget. Slik kjolen din, slipset ditt og alt jeg ikke forstår og misforstår; ikke er der jeg bør feste min oppmerksomhet mot. For jeg har også en stygg kjole noen ganger, i noens øyne. Jeg er også sårbar.

-Du kan si at jeg tar feil, men sannheten er at jeg gjør ikke det. Det er ikke alltid greit å være ærlig. -Jeg trenger ikke bestandig få de tristeste detaljene. -“Din mormor skal snart dø”. Sånt vet man som regel og man ser og tenker på alt man opplever. Tar det med til sengs. Alle gjør det. Bær med meg og vær med meg da. Iblant leves livet bedre, i skyggen av en syrinbusk. Og vi hadde veldig fine syrin busker i hagen og det er blant de, jeg velger å hvile mine minner. For hvorfor, skal vi plage oss selv med det vonde. Det er nok av grå dager. Vi trenger ikke male noens solskinnsdag grå, med vilje…

Noenganger må vi faktisk bøye vårt ego og velge å rose et menneske, som man ikke nødvendigvis beundrer og på den måten gi personen mulighet til å vokse. Få ha en god følelse på slutten av dagen. Vi er sosiale dyr og vi skal løfte mennesker opp, ikke trykke de ned. Sannheter som må frem, kan også vikles inn i gode samtaler. -For hvordan man sier ting har ofte mer å si, enn hva man sier. Tenk på det da.