Jeg har merka at jeg har blitt mer konservativ med åra som gikk, spesielt politisk, en litt gnien smådømmende side ved meg kommer frem når det gjelder folk jeg ser i nyhetene. Jeg har alltid hatt lett for å dømme og tenker ofte heller at folk sansynerlig heller er skyldige, enn uskyldige (ja en dårlig egenskap og vane). Men jeg dømmer ut ifra ansiktene og kroppsutrykk, helt uten å tenke over det, sånn har det alltid vært. Et offer for meg er noen som gir uttrykk for en tristhet, en smerte eller motløshet, som man ser som et strøk i øynene eller i en nesten ikke merkbar ansiktsbevegelse, i blikket, ja og spesielt i kroppsholdningen. Kall meg dømmende fordi jeg tenker mye om folk jeg ikke kjenner, kall meg også gjerne naiv på en barnlig måte, fordi jeg hører mer på kroppspråk enn jeg hører på hva folk sier. Egentlig tror jeg det er en bra ting, men ord er lettere å forstå og høre, enn det som ikke kan høres. Noenganger vil man like noen så mye, at man lar vær å se det man ikke vil se og noenganger vil man gjerne mislike noen så mye, at man tillegger personen egenskaper den rett og slett ikke har. Iblant tar jeg feil, ofte forandrer jeg mening og dessuten har jeg blitt veldig flink til å innrømme at jeg tok feil.
Jeg har merket en annen ting ved meg selv, en posetiv ting; jeg har faktisk blitt mye mer liberal på det personlige plan. Jeg har et mer avslappet forhold til folk rundt meg og jeg henger meg mye mindre opp i hva de liker, som ikke jeg liker. Jeg bryr meg også mye mindre om hva folk skulle mene om meg. Når jeg ser på folk jeg regner for veldig unge idag (for jeg er ikke gammel og egentlig føler jeg meg veldig ung), så oppdager jeg mange av de samme sidene ved meg som jeg merker mindre idag; liten evne til å innrømme feil, ekstremt liberal i politiske spørsmål, kranglete og lett irritert over folks meninger og interesser, liten vilje til å sette seg inn ulike sider ved en sak. Jeg tenker nå at det må ha vært en aldergreie, rett og slett er det trolig at det er sånn folk flest er, mer eller mindre, så vokser man seg til, selv om folk er ulike, er også mye av det generelle veldig likt. Men noen mennesker vokser aldri sier vi, noen vil alltid være antisosiale, kriminelle eller rett og slett dumme. Men jeg har begynt å tro at alle lærer noe av livet, lite eller stort, vil det ha en mening til slutt, på en eller annen måte. Jeg ønsker iværtfall å tro det, det gir en et slags anker der hvor ting virker meningsløse.
Man blir aldri kvitt seg selv, det finnes noe av alt en var som barn, i den voksne personen man er gjennom hele livet, det tror jeg. Personlighet er en snodig greie. Jeg har lurt på hvorfor jeg alltid har vært en hissingpropp til tider, når min bror har en sånn mildhet ved seg, vi som har hatt samme oppvekst. Jeg regner med at hvis jeg ikke hadde blitt kronisk syk når jeg var fire, så hadde jeg vokst opp til å bli en utålmodig liten latsab (noe jeg forsåvidt egentlig er og har vært siden jeg var liten), i skyggen av min flinke bror. Men vi hadde det begge like godt hjemme som barn og jeg tror med 100% sikkerhet at det har vært det viktigste, når det gjelder hvem vi er idag. Hvem av oss som er det mest nyttige menneske, forblir et nazistisk spørsmål uansett hvordan du vrir på det. Det finnes noe nyttig i alle, hvis man er villig til å se det. Unyttighet gror der det ikke finnes noen tro på mennesker.
Hva er vitsen med at jeg skriver det her? Egentlig skulle jeg si noe om noe jeg har sett i nyhetene den siste tida, men så ble det til at jeg satt og tenkte på hvorfor jeg har blitt så dømmende og kritisk, når det gjelder politikk og folk i avisene. Kanskje har jeg alltid vært sånn ja, men jeg har blitt værre. Hva skal det bety? Egentlig hadde jeg jo bestemt at jeg skulle bli mye mer ydmyk og prøve å ikke dømme folk jeg rett og slett ikke kjenner. Dessuten hadde jeg bestemt meg for å skrive mye KORTERE innlegg på bloggen, nå når jeg skulle begynne å skrive norske innlegg i den. Dessuten hadde jeg tenkt til å SLUTTE å tulle meg inn, i filosofiske små tåkete enveisgater, hvor jeg ble værende å surre rundt med gode ord og setninger på engelsk, til jeg ble helt rotete i topplokket av mine egne strenge tolkninger av meg selv og verden... -Antagerlig kommer jeg aldri helt ut av de enveisgatene mine, men jeg er iværtfall bedre i norsk? Kanskje ikke alltid.
La meg komme til saken. Den politiske meningen jeg har, var at jeg har alltid ment at Norge skal beskytte folk som Mulla Krekar (vår muslimske gladnisse), fordi han er et menneske, selv om han også er en terrorist. Hvis man kan bevise at en innvandrer vil være i fare hvis de sendes ut, så skal de få beskyttelse her, uansett hvem de er. Jeg må si jeg forlengst har blitt lei av å høre om russiske Maria Amelie, hun er uten tvil et offer, men er hun mest et offer av foreldrenes dårlige valg, enn av landets lover om innvandring? Jeg er for en liberal innvandrings politikk, men vi skal først å fremst hjelpe folk som trenger hjelpen og som er villig til å betale skatt og forholde seg til lovene (Ja se så konservativ jeg er blitt). Dessuten vil jeg gjerne høre mer om gode behandlings muligheter til narkomane og uføre, som kanskje gjerne ønsker å være en del av felleskapet, men ikke blir prioritert fordi de føles som et "bryderi" for sammfunnet. Vi trenger mer arbeidskraft i Norge? Ta å tilpass arbeismarkede bedre, få inn kortere arbeidsdager, 6-timers dag for eksempel (ja egentlig er jeg en Kommunist, selv om jeg har slutta å abonnere på Rødt!) og dermed også flere arbeidsplasser. Så kan vi ta noen avrusa helbreda narkomane og sette dem inn på stortinget (ja jeg skriver stortinget med liten s bare for å være frekk) og la dem styre litt, istedenfor å hente inn arbeidskraft gjennom innvandring. Mer respekt til folket!
Men for hennes skyld la Maria Amelie og fammen hennes gjerne bli her, det bryr meg ikke. Det hele er en manipulerende politisk farse, som har lite fakta og mye synsing og følelsespill ved seg. Jeg tror den dama vil greie seg bra hvor som helst, hun virket mer oppgående enn de fleste og nettopp derfor har jeg vanskerligheter med å se på henne som et spesielt trist tilfelle. Kanskje har hun en tristhet ved seg som jeg rett og slett ikke klarer, å lese i smilene hennes.
Nå må jeg slutte av her, det ble et altfor langt innlegg, altfor langt og enda lenger vil det bli hvis jeg ikke stopper her (!). Jeg kommer til å se på dette innlegget og tenke at det skulle vært kortere. Jeg er en perfeksjonist og en lat liten raring (av en eller annen grunn leser jeg ordet luring, istedenfor raring når jeg går igjennom hva jeg har skrevet her, det må ha en betydning... kanskje jeg skulle bytte det ut med luring?), som rett og slett ikke ønsker å utforske den samme ordkunsten i lange kverulerende (dette ordet måtte jeg slå opp, for å se om det faktisk passet inn her) linjer på linjer, når jeg heller kan gi en nerdete Twitter (jeg bruker ikke en sånn jeg da) kort god liten smakebit her, på hva som foregår i verden mellom mine ører. Neste innlegg bør inneholde et bilde og noe bra Twitter haiku (ikke si nei!).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar