Yin & Yang Filosofi

Jeg så en dokumentar for noen dager siden, den handlet om psykopatene som man mener er født med genetiske skader, altså såkalt antisosial personlighets forstyrrelse. Man vet ikke helt hva årsakene er til denne forstyrrelsen og selv om psykologiske tester kan "bevise" at en person er psykopat, regnes det som veldig skjelden at det blir oppdaget før de blir kriminelle, de fleste av dem regnes faktisk for å ikke bli kriminelle i det hele tatt. Ofte skaffer de seg høy utdannelse og fungerer godt i lederstillinger, der de kan manipulere og ha makt. Men hvordan kan man vite at en liten prosent av individene med høy utdannelse og makt, er psykopater? Selv om de fleste vil mene og tro at Hitler var en dårlig politisk leder, med få realistiske fremtidsplaner for samfunnet, så har vi hatt og fremdeles har en verden som beundrer og ser opp til slike som ham. Intelligens blir målt i hvor mye makt man har greid å skaffe seg, ikke i maktens innhold.

Slik jeg ser det, er selve menneske-samfunnets psykopatdjevel slik vi forestiller oss ham, en dyster ekspresjonistisk figur i et fargerik Munch maleri; det ligger en slags kvalmende sykdom over den gale hylende mannen og verden rundt ham er en eneste himmel storm, av lava som brenner og koker i horisonten. Ja, jeg vet at nesten alle Munch sine malte figurer ser både syke og gale ut, jeg vet ikke om det var enkeltskjebner han ønsket å illustrere mest, eller om den gale mannen på broa i Skrik kunne tolkes som en samfunnsreaksjon. Hvis jeg plasserer Skrik i Yin, så syntes jeg at hans Vampyr maleri står som kontrast i Yang. De er for meg rent visuelt, to motpoler som kjemper mot hverandre. Skrik beskriver ensomheten mange kan føle i forbrukersamfunnet, der hvor man setter prislapp på et menneskes verdi og stadig jager etter nye materielle goder. Kynismen gror der intimitet i felleskapet ikke verdsettes. Maleriet Vampyr er den posetive motparten av Skrik, nemlig intimiteten, imens Skrik er den negative siden.

Psykopater har ingen empati for verken seg selv eller andre, sier de som har forsket på dette. De forstår seg ikke på følelsemessig intimitet mellom mennesker og ettersom vi er et flokkdyr, så vil mangelen på emosjonell forståelse, utvikle seg til aggresjon i psykopaten. Det falt over meg en utrolig tristhet og forundring over noe jeg kanskje aldri vil forstå; når jeg for ikke lenge siden, leste utdrag fra boka om Columbine. Eric Harris som var en av dem som skjøt og drepte medelever, på den vidregående skolen han gikk på, var regnet som klinisk psykopat lenge før han begikk den kriminelle handlingen, som også endte hans eget liv. Jeg leste hele hans dagbok som er publisert på nettet og tenkte at han må ha levd et dobbeltliv, det enorme hatet mot menneskeheten, voldsfantasiene som det virket som var den eneste lideskapen han eide, eller iværtfall ønsket å sette ord på i en dagbok. Det var ingenting rasjonelt ved hans hat, han hatet rett og slett alt og alle virket det som, og det fikk meg til å tenke tilbake, på brevene jeg fikk fra nazisten jeg brevvekslet med, som prøvde å forklare meg at hat er irrasjonelt, man kan avsky noen og allikevel ikke hate dem. Jeg har tenkt mye på det der, helt siden jeg sluttet å skrive brev med ham. Mangel på empati og underutviklede sjelsevner, var visst min brevvenns lidelse, skal man høre på det psykiatrien sa om ham. Merkelige navn på lidelser syntes jeg og man tenker seg at psykiatrien, rett og slett ennå ikke har noen god forklaring på menneskenes ondskap og grusomhet. Men hat er rasjonelt vil jeg mene og selv om jeg brevvekslet med en rasist i nesten fire år, som mente at hat og avsky er to ulike ord som beskriver helt forskjellige følelser; så spurte jeg ham aldri om han syntes det var rasjonelt, å avsky mennesker han aldri hadde møtt.

Saken var den, at mannen pratet bort, skrev bort, alt som er rasjonelt. Dekket over seg selv og pakket inn sine følelser, gjennom lange kompliserte ordspill og forvirrende propaganda, om en filosofi ingen vanlige mennesker kan forstå. Alt som har en mening for oss mennesker, kan enkelt forstås og forklares med enkle ord og relativt korte setninger, som til og med barn kan begripe. Hat er personlig. Alltid. Avsky er bare et annet ord for hat. Du kan si at du hater gulrøtter eller du kan si at du avskyr gulrøtter. Dette er personlig. Men du kan ikke si at du avskyr svarte mennesker og deretter si at det ikke er hat eller personlig.

Etter at jeg hadde lest om Harris sine ønsker om drap og lemlestelse, bygget det opp i meg en bås å sette ham i; dette var helt klart en veldig syk ung person, godt at det ikke er så mange av disse psykopatene tenkte jeg, han var syk helt tvers igjennom og hans avsky for samfunnet var ikke rasjonelt, han avskydde alt og alle. Jeg leste også dagboka til den andre skyteren i Columbine tragedien, nemlig dagboka til Dylan Klebold, som også er publisert på nettet etter hans død. Etter å ha lest hele voldsglorifiseringa til Eric Harris, kikket på hans barnslige tegninger med maskinvåpen, avkuttede hoder og blodsprut, ble jeg mildt sagt overrasket, når jeg etterpå leste Klebold sin dagbok; med tegninger full av hjerter og stjerner beskrev han sin dystre ensomhet, i dikt full av håp og drømmer om kjærlighet, ønsket om å finne en ekte venn i livet. Det sto en sterk kontrast mellom de to dagbøkene og plutselig var alt ikke lenger så opplagt...

Mennesket er det ondeste vesen på denne planeten tenkte jeg. Hatet som de pårørende i Columbine tragedien følte, når de fjernet minne korsene med Eric Harris og Dylan Klebold sitt navn på, for å skille dem fra korsene som ble satt opp utenfor skolen, over alle de drepte; det var et rasjonelt hat, bunnet i en forståelig smerte de følte for sitt tap. Et annet ord man kunne bruke for å beskrive deres følelser, er kanskje nettopp avsky. Vi avskyr det onde i mennesket, det stygge og vi liker å skille det fra det vi mener er posetivt, ofte uten tanke om at kanskje det ville gjort oss mer reflektert, det negative litt mindre negativt, om vi lot være å skille det fra det menneskelige perspektivet.

Sinne og hat er naturlige følelser, men man lærer aldri i oppveksten på skolen, hvordan man kan uttrykke såkalt negative følelser, på en posetiv måte. Man må gå i livets skole. Ifølge psykiatere og forskere fra dokumentaren om psykopater; lever vi i et samfunn som gjør de mentalt syke sykere.

Vi er alle mennesker av både godt og ondt og der jeg og min nazistiske brevvenn var motpoler, var også Eric Harris og Dylan Klebold to kontraster, begge negative, en yin av avsky og hat og en yang av ensomhet og smerte, i et samfunn der gode skolekarakterer, blir sett på som et tegn på sunnhet. Men alt godt må ha et møte med det onde, for å gjøre det onde litt mindre ondt og for å reflektere over vår godhet, som ikke alltid nødvendigvis er så god.