De Siste Smila

Det er visst demens bevisthetsuke. Noen av mine aller nærmeste hadde demens. Jeg levde vedsiden av det og det var både vondt og godt...

Mye blir sagt og ment og jeg kunne skrevet masse om det. En ting som jeg hører, er at de med demens alltid glemmer sine nærmeste, det kan jeg skrive under på, at IKKE er sant. Jeg og min mamma var nære helt til slutten og hun plukket meg ut, med blikket og smilet, helt til siste dag. Mitt råd er; ikke vær redd for livet, ikke vær redd for sykdom og ikke vær redd for døden. Nærheten jeg hadde til min mamma var alltid veldig trygg, nær og god og det der ble enda sterkere, når min mamma ble syk. Vi kommuniserte også på helt annet måte.Jeg følte også at jeg gjorde noe jeg virkelig var god på, når jeg ble kjent med de andre på sykehjemmet.

Dagen jeg dro dit for å se min mamma død i senga, kjenne at varmen i hendene hennes var borte. Legge den lille bamse hunden vedsiden av henne og ta med sjokoladen jeg hadde kjøpt til henne hjem. Den dagen stoppet jeg i døra når jeg skulle gå. Jeg kikket ut i dagligstua og så en eldre dame, som satt alene ved vinduet der; tenkte at jeg burde si ha det til henne og, hun som alltid trodde jeg kom for å besøke henne og vi som hadde prata så mye, jeg hun og mamma. Men jeg gikk, oppi alt dette vanskelige, gikk jeg. Tenkte at denne dama ved vinduet, ville huske meg og være lei seg for at jeg ikke kom mer, samtidig ville jeg ikke at hun skulle tro, at jeg bare kom for å besøke mamma...

Du blir savna fikk jeg høre...

Det jeg har sett, er at mye av det værste med demens, er å bli alene. At mange ikke får besøk. -Livet er ikke ferdig, det er ikke levd, før den siste øyekontakten, det siste smilet og det siste kakestykket blir spist. Noen uker før mamma døde, spiste hun hjemmelaga kake med meg, i senga på sykehjemmet. Da fikk jeg også et av de siste smila. Jeg ser ikke på bildene. Jeg husker og jeg minnes, at vår nærhet aldri svant bort. -At min mamma fylte hele rommet, for meg, og gjorde alle mine bekymringer lettere; helt uten ord...